19. nov 2019: Foredrag ved Per Øyvind Sandberg

Tross mye vatn både i lufta og på bakken møtte ca. 40 medlemmer i historielaget fram for å høre tidligere statsarkivar Per Øyvind Sandberg kåsere om husmannsvesenet på Hedmarken. Tilhørerne fikk en interessant innføring i bakgrunnen for dette særnorske tidligere samfunnssystemet. Samtidig ble også mange myter fjernet og forestillinger justert.

Husmannsvesenet eksisterte fra ca. 1650 til 1950. I 1650 var middelalderen i Norge slutt og den katolske kirka avskaffet og erstattet av den reformerte kristne tro bygget på Martin Luthers lære. Landet ble styrt fra København, og var politisk og kulturelt dominert av naboen i sør. Samtidig var det en befolkningsvekst i Norge etter at virkningene av pestperioden, som startet med Svartedauden, avtok. Den teknologiske utviklingen som fant sted i Europa påvirket også samfunnet. Husholdningene var avhengig av naturalier for overlevelse. Hedmarken var da som nå godt stilt med djup matjord, gunstig klima, gode vannveier for transport og verdifulle skogområder. De store jordeierne fra middelalderen, dvs. kongen, adelen og den katolske kirka, solgte store landeiendommer for å finansiere bl.a. kostbar krigføring. Samtidig ble adelen pålagt å betale skatt, og dette økte omsetningen av jordeiendommer. Bøndene ble i langt større grad sjøleiere. Alt dette var faktorer som bidro til nye tankeganger midt på 1600 tallet. Prisene på korn var høge og hedmarksbøndene tjente godt på å forsyne områdene både sørover til Christiania og nordover til Røros med mat. Det ble behov for arbeidskraft og nydyrking. Dermed oppsto systemet med husmenn.

En husmann var i starten en person som fikk et område i yttergrensa på en gard som han kunne dyrke opp og drive sjøl så lenge odelsbonden trengte han. De hadde arbeidsplikt på garden og fikk i større eller mindre grad kosten der. Husmennene kunne være yngre brødre eller andre slektninger av bonden, eller andre arbeidssøkende. De var alltid knyttet til landbruket, men hadde i utgangspunktet ingen eierrettigheter til jorda de dyrket opp. På 1700-tallet mente styresmaktene at et eierskap til nybrottet var rimelig, og i 1792 kom loven som skilte husmenn med egen jord fra husmenn uten jord. Dette gav spesielt de med egen jord mer trygghet og forutsigbarhet i tilværelsen. Det skulle også inngås kontrakt mellom odelsbonden og husmennene der graden av arbeidsplikt er beskrevet. I denne perioden inngikk også mange handverkere husmannsavtaler da behovet for murere, snekkere, skreddere, tømrere etc. økte. Kvinnene ble også involvert i arbeidet på garden som spinnere, veversker o.l. Husmenn tilknyttet storgardene hadde ofte bedre kår enn de på de mindre gardene der arbeidsplikt etter tilkalling ofte ble praktisert.

Vurdert ut fra vårt eget behagelige overskuddssamfunn framstår husmannslivet som svært slitsamt. Arbeidsdagen var fra kl. 5 om morgenen til 7 om kvelden og avstanden fra hjemsted til gard kunne være opp til 4 km hver veg. Noe av maten ved måltidene havnet gjerne i lommen for å ha kveldsmat til sultne unger i ei kald, lita stue på husmannsplassen. Men store, organiserte protester mot en urettferdig tilværelse er ikke dokumentert. Misnøye over egen situasjon stanset gjerne ved verbale ytringer med eller uten inntak av alkohol på forhånd. Både bonde og husmann hadde et gjensidig avhengighetsforhold. Det norske klimaet med veksling mellom sommer og vinter krever planlegging og samarbeid for at mennesker kan overleve. Arbeidet må ikke bare gjøres, men gjøres i rett tid. En ev. streik blant husmennene ville slå tilbake på matforsyningen for begge parter, som en ev. lock-out også ville gjøre. Generelt kan det derfor sies at forholdet mellom bonde og husmann var avklart og greit. Begge parter bidro til at oppgavene ble utført og at eksistensen var tilfredsstillende. Skillet mellom statuslagene på Hedmarken var relativt lite. Husmannen på Hedmarken har aldri vært lavest på rangstigen, og odelsbonden har ikke bidratt til betegnelsen «det røde fylket.»

Fra ca. 1865 vokste industrisamfunnet fram. Det ble mulig å få arbeid andre steder enn i landbruk og gruvedrift. Økonomien i Norge ble mer avhengig av internasjonale konjunkturer og prisene bl.a. på korn svingte i takt med disse. Dette påvirket også antall husmenn. I 1929 kom loven om innløsning, dvs. at en husmann som hadde drevet bruket sitt i minst 20 år kunne kreve eiendomsrett til jorda. Allmenningsrett fulgte også med, noe som var av stor betydning. Husmannen ble sjøleier og systemet smuldret etter hvert opp innenfra. I 1950 ble husmannsvesenet ansett som avskaffet. Likevel finnes det eksempler på personer med husmannskontrakt inn på 1960-tallet. Dette var mennesker som ikke anså en annen tilværelse som mer fordelaktig mht. sosial og økonomisk trygghet.

Møtet avsluttet med mange gode betraktninger over kaffekoppen vedr. et tilbakelagt samfunnssystem på godt og vondt.

Ref. Aud Jovall